Meningen med livet

I likhet med de fleste andre mennesker har jeg også stilt meg de sentrale spørsmål i livet:
"Hva er meningen med livet?"
"Hva er det Gud øsnsker jeg skal gjøre?"

Livsløgnen

Det ligger en livsløgn i oss som sier at vi blir lykkelige bare vi får alt vi ønsker oss. Men dette er et bedrag, for dypt i oss ligger lengselen etter noe dypere, noe mer enn oss selv i sentum. Det er først når vi kommer inn i denne tilfredsstillelsen at livet føles meningsfylt.

Før syndefallet:

Jeg kom til at jeg måtte søke svaret helt tilbake til menneskenes ("adam" -enes) forhold til Gud, før syndefallet. Hva slags forhold hadde de til Gud? Hva drev de på med? Hva forventet Gud av dem?

(For ordens skyld minner jeg om at ordet "adam" ganske enkelt betyr "menneske". )

1.Mos.1.26-: Og Gud sa: La oss gjøre mennesker (adamer) i vårt bilde, etter vår liknelse.
Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden.
27 Og Gud skapte mennesket (adam) i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»

Her har vi Guds hensikt med menneskenes liv oppsummert i en kort erklæring: De skulle råde over det Gud hadde skapt. Ingen utdypning av forskjell mellom kjønnene. Sammen ga han dem delegert myndighet. Et avbilde av seg selv på jorden.

Men det er to andre vers i Bibelen som har gitt meg en enda dypere forståelse, et innblikk i forholdet mellom Gud og mennesket!

1.Mos.3.8-: Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden.
Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 
9 Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?»

Dette er like etter syndefallet, men det viser noe meget viktig. Gud vandret i hagen i den svale kveldsvinden og ønsket kontakt med menneskene. Når han ikke fant dem, ropte han: "Hvor er du?"

Her er vi ved kjernen til hele livets mening: Gud skapte menneskene for å ha noen å dele sin skjønnhet med, noen som kunne vandre sammen med ham og nyte hans skaperverk, hans kjærlighet, hans nærvær!

Tror du forresten at Gud hadde problemer med å finne Adam og Eva? Tror du ikke at han i sin allvitenhet så hvor de gjemte seg? Så hvorfor ropte han og spurte hvor de var? Jo, det er fordi han har gitt menneskene en fri vilje. Han trenger seg ikke på. Han har ikke glede i noe annet samvær enn det som er av fri vilje! Slik er han i dag også. Hen roper til menneskene: "Hvor er du?" og så venter han.

Adamsgudstjeneste

Så jeg har innført et begrep i mitt liv: "Adamsgudstjeneste".  Å være sammen med Skaperen i hans skaperverk, nyte skjønnheten og bringe takken og beundringen til Ham! Og vite at det var DETTE han skapte meg til - samvær med seg selv, han vil være min Far, min venn, min fortrolige "turkamerat".

Salme 8.4-: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
        månen og stjernene som du har satt der,
     5 hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?
     6 Du gjorde ham lite ringere enn Gud
        og kronet ham med ære og herlighet.
     7 Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
        alt la du under hans føtter:

Det er så lett å føle seg liten i den store naturen. Men vi er ikke et vanlig "dyr". Vi er et avbilde av Ham selv, med en gjensidig lengsel etter samvær med Ham som roper: "Hvor er du?"

Visste du at ordet "religion" betyr "tilbake til opphavet". Det er menneskenes forsøk på å gjenopprette forholdet til sin skaper, sitt opphav. Men kristendommen er ikke en religion, for kristendommen handler om Skaperens utstrakte hand for å gjenopprette kontakten med sine barn! For i sitt eget srev kan ikke menneskene oppnå kontakt med Gud.

Da blir opplevelsen enda større! Tenk at Han som skapte alt dette ønsker å være sammen med meg, for å ha noen å dele det med, for å høre min takknemlighet og beundring over hans storhet!  Og at det var dette han skapte oss til fra begynnelsen av! Gud er den eneste som har full rett til "å digge sæ sjæl!"

Å kjenne Gud

Joh.17.3: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud,
og ham du har sendt, Jesus Kristus.

Det er en vesentlig forskjell på "kunnskap" og "kjennskap".  Teoretisk kunnskap frelser ingen. Ordet som her brukes om å "kjenne" (ginosin) Gud og Jesus, betyr å kjenne ved erfaring og personlig intimitet. Hvis du leser masse bøker om kongen og føler at du kjenner ham, så kjenner ikke han deg for det!

Kunnskap kan være nyttig i møte med Gud. Men Gud ønsker personlig kontakt! Gjennom bønn, lesing i Bibelelen, turer i naturen, samvær med andre kristne som søker Gud sammen osv.

Syndefallet flyttet fokus

Etter syndefallet kom det en hel del andre ting og opptok vår tid og oppmerksomhet. Strevet etter å skaffe mat og husly. Sykdom, ulykker, sult, urettferdighet osv.

Og etter Jesu tid har vi i tillegg fått oppdraget med å forkynne evangeliet så folk kan bli frelst. Gud ønsker å gjenopprette sin opprinnelige intimitet med hvert enkelt menneske på jord! Men han tvinger seg ikke på - han lokker oss til å velge "å gå hjem til vår Far" av egen, fri vilje!  Fordi han vil ikke at vi skal elske ham av tvang eller frykt - men av en fri vilje! Han har ingen glede av en relasjon som bygger på plikt og frykt!

Jak.4.5: Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier:
Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss? 

I 1930-oversettelsen brukes ordet "attrår". Studiebibelen sier at ut fra grunnteksten betyr dette at Gud har en inderlig lengsel etter å bli møtt med "helhjertet hengivenhet". Gud er brennende i sin iver etter å få tilbake fellesskap med sine mennesker - "adamer". For den ånd han lot bo i oss, er en del av Ham selv - et avbilde av Ham.  Han lengter etter det i oss som er av han selv!

Noe guddommelig i oss

1.Mos.2.7 (NB88): Gud Herren formet mennesket av jordens støv,
og blåste livets ånde i hans nese,
og mennesket ble en levende sjel.

1.Kor.15.47: (DNB78): Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige.
Deretter kom det åndelige.

Dyr har også sjel. De kan tenke, føle, lære og forstå. Men vi mennesker har noe mer. Jesus sier i Joh.4.24 at "Gud er ånd". Så da Gud blåste sin ånd inn i mennesket, la han noe av seg selv ned i oss. Ikke i naturen og dyrene - men i mennesket! Så når han lengter etter fellesskap med oss, så lengter han etter det av seg selv som han la ned i oss!

Ved syndefallet ble det et skille - menneskene gjemte seg, og ble atskilt på grunn av synd. Da satt Gud igjen med en lengsel som drev han til å finne en løsning!

Gjenopprettelse

Det betyr så mye for Ham, at han sendte sin sønn som måtte lide og dø, slik at skillet kunne fjernes og kontakten gjenopprettes!

Ef.2. 14-15 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.
Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.

Husk at ordet "synd" betyr "å ta feil av hensikten / bomme på målet". Sett ut fra dette perspektivet, blir det lettere å forstå at den største, og "eneste" synd som fører til fortapelse, er å ikke ta imot Hans tilbud om frelse ved tro på Jesus og å komme tilbake til Ham - den opprinnelige hensikt.

Joh.16.9: Synden er at de ikke tror på meg.

Feil fokus?

Ofte er vi så opptatt av at frelsen betyr evig liv i Himmelen, at vi glemmer Guds opprinnelige hensikt med skaperverket og oss! Det å forkynne evangeliet så folk blir frelst er ikke selve målet. Det er ikke selve meningen med livet. Det er bare middelet for å komme til målet!

Joh.14.6: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

Måler er å komme tilbake til skapelsens opprinnelige hensikt - til fellesskap med Far! Hele frelsesverket er et nødvendig tiltak for å gjenopprette det som gikk galt. Gjenopprette til hva? Til å kunne gi respons på Far sitt rop: "Hvor er du? Jeg vil ha fellesskap med deg!"

Nytelsens bedrag

Om du leser Forkynnerens (Predikantens/Predikerens) bok, spesielt kapittel 2, så vil du se at Salomo oppsummerer alt han har skaffet seg og opplevd. Historiens rikeste mann, 1000 vakre koner.
Han sier i kapittel 2 vers 10-11:

 Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få; jeg nektet meg ingen glede.
 Hjertet gledet seg over alt mitt strev, og det var lønnen for all min møye.
Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender, 
det jeg hadde strevd og slitt med.
Se, alt var tomhet og jag etter vind. 
Det er ingen ting å vinne under solen.

Menneskene lever i et bedrag om at de vil bli lykkelige bare de får det de har lyst på. Men de som har nådd sine mål kan vitne om at når de har fått det de ønsket seg, så blir det en kortvarig glede, men så kommer tomheten tilbake. Og de jages hele livet i en illusjon om at ting og opplevelser vil gjøre dem lykkelig.

Sann glede:

Gud har lagt ned i oss en lengsel etter noe mer. Noe som ikke kan tilfredsstilles av nytelse.  Første skritt for å oppnå denne sanne gleden er å ta imot Jesus som vår frelser og få gjenopprettet kontakten og intimiteten med Gud som vår Far.

Men det er noe mer. Bare å være sammen med Gud kan også bli et jag etter egne opplevelser. Det kan også sette oss selv og egne opplevelser for mye i fokus. Men Gud har også en løsning på det:

Ef.2.10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Hensikten med våre liv er todelt. Først må vi gjenopprette kontakten med Gud, vår Far, gjennom Jesus Kristus. Deretter skal vi gå ut og være forvaltere, slik Gud opprinnelig skapte mennesket til i 1.Mos.1.28-

Det å komme inn i denne relasjonen som Guds barn og medarbeidere, vil sette vårt liv i et større perspektiv som endrer fokus fra oss selv til Gud. Fra å ha oss selv og våre egne lyster som sentrum i tilværelsen, til å ha Gud og Hans vilje i sentrum. Det er DER den ekte lykken ligger, veien til sann glede i livet!

Når vi finner noe meningsfylt å gjøre for andre - på Guds vegne - det er DA vi er kommet inn i det rette perspektiv med våre liv. Da kan vi også bedre nyte personlige opplevelser og goder.
"Den største gleda ein kan ha, det er å gjere andre glad"

Først lagt ut: 14.09.2011

Sist redigert: 09.12.11

Tilbake til oversikten