Tvilte Abraham?

Rom 4.16: "Derfor fikk han løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. Da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle" 

Abraham levde før loven kom. Vi skal tro på samme måte. Det er ikke lydighet mot bud og regler som frelser oss, men tilliten til Guds nåde. Loven er erstattet med kjærligheten (Se: Hjertekristendom).

Urokkelig tro?

Det står om Abrahams tro:  " Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre. (Rom.4. 20-21) Det høres ut som Abraham aldri hadde problemer. Men et nærmere studium sier noe annet!

For det er en annen side ved Abraham jeg vil ta opp her. Når vi leser i NT, får vi inntrykk av at alt gikk så greit for ham. Men han hadde virkelig store problemer underveis! Likevel har "historiens tilgivende glemsel", skal jeg kalle det det, gitt ham det vitnesbyrdet at han hadde stor tro. Han nådde jo de målene troen hadde vist ham! (Les også Gal.3.8 og Heb.11.8+17)

Trøst når troen føles svak

Når troen anfektes, kan det være godt å se at andre før oss har slitt underveis. Likevel nådde de målet. Jeg kunne også nevnt Josef, som drømte at han skulle bli leder for foreldrene og brødrene sine. Hvordan han ble kastet i brønnen, solgt til Egypt, kastet i fengsel, men likevel: Det ble som Gud hadde sagt. Eller Moses, som etter å ha gjort en stor tabbe, gikk 40 år i ørkenen og gjette sauer, før Gud igjen kalte ham. Eller Elia som satt under Gyvelbusken og ønsket å dø! Eller Jonas som stakk av fra Gud, men likevel ble hentet tilbake og brukt. Eksemplene er mange.

Jeg skriver altså ikke dette for å "sverte" Abraham eller noen andre av disse trosheltene. Tvert imot: Til tross for sin vakling underveis, fikk Abraham tittelen: "De troendes Far". La oss se litt på hva han opplevde underveis!

Fra Ur til Kanaan

Hebr.11.8-9: "I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til et land som han skulle få til odel og eie. Han drog av sted uten å vite hvor han kom hen. I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet."

Dette er et pyntelig sammendrag - men mange detaljer er utelatt, "glemt"? Vi vet at han bodde i Ur. Men det var faren hans, Tarah, som tok med seg Abram fra Ur og dro til Karan, der Tarah ble til han døde, 205 år gammel (1.Mos.11.31-32). Det var først i Karan at Abram hørte fra Gud (1.Mos.12.1) og dro til Kanaan.

Det går ikke mer enn noen få vers i Bibelen, så leser vi: 1.Mos.12.10: "Det ble hungersnød i landet. Da drog Abram til Egypt og slo seg ned der som innflytter; for hungersnøden var stor i landet." Han var kommet til "det lovede land", men da problemene dukket opp, flyktet han! Og hvordan gikk det i Egypt?

Han ba Sarai lyve for å skjule at hun var kona hans. Han foreslo en "hvit" løgn; hun skulle si at hun var hans søster. Hun var faktisk halvsøstera hans (1.Mos.20.12)! Men det var lureri, og et svik mot Sarai!

Det gikk nesten som han fryktet. Farao ble betatt av Saras skjønnhet, og kalte henne til seg. Da var hun nesten 70 år! Abram fikk masse gods og fe for hennes skyld. Han sviktet kona si og lot Farao få henne! Men Gud grep inn og skapte problemer for Farao, og da Farao oppdaget løgnen, ble han redd og sint, og jaget Abram ut av Egypt (1.Mos.12.19). Slik ble altså Abram rik og kom tilbake til Kanaan. (Se: Må vi gi teinde?) Virkelig et eksempel på Guds nåde, og hvordan Gud snur våre feiltrinn til det beste for oss! (Rom.8.28)

Og ikke nok med det! Abraham gjentok det samme lureriet da han møtte kong Abimelek i 1.Mos.20.2. Igjen blir Sara tatt med til kongen for å bli hans hustru, og igjen oppdages Abrahams løgn. Gud selv åpenbarer seg for Abimelek og avslører Abrahams svik (1.Mos.20.3). Og nok en gang får Abraham: "småfe og storfe, treller og trellkvinner .. tusen sekel sølv", denne gang fordi Abimelek ikke ville føre skyld over seg (1.Mos.20.14+16). To ganger sviktet sin kone - to ganger velsignet med rikdom. Snakker om en nådig Gud!

Hendelsen med Abimelek viser også at Abraham tenkte negativt om andre uten grunn. Han sa: "Jeg tenkte: Det er sikkert ingen gudsfrykt på dette stedet; de kommer til å slå meg i hjel på grunn av min kone." (1.Mos. 20.11) Men vi ser at Abimelek fikk besøk av Gud, og at han var en gudfryktig mann (1.Mos.20.3+6). Abram hadde nær mistet sin kone og voldt kongens død (v.20) på grunn av sin feilvurdering!

Menneskenes alder

Når vi hører at Gud lovet Abram en sønn med Sarai, rister vi på hodet. Han 100, hun 90! Men vi må huske at Noah døde 950 år gammel først da Abraham var 58 år, og Noah hadde blitt far i alle fall til han var 500 år! 

(1.Mos.9.29 og 1.Mos.5.32)

Se på diagrammet ovenfor: Det viser levetiden for patriarkene i tiden etter storflommen og 550 år etter. Ingen av Abrams forfedre døde før Abram var omtrent 50 år! Både Sem, Sjelah og Eder levde lenge etter at Abraham var død! (Les mer om menneskenes alder i Mennesker før Adam?)

Vi leser om Sem (1.Mos.11.10b-11):  "Sem var hundre år gammel da han fikk sønnen Arpaksjad, to år etter vannflommen. Etter at Sem hadde fått Arpaksjad, levde han fem hundre år, og fikk sønner og døtre." Sem levde neste 30 år tetter at Abraham døde. Det står at han fikk sønner og døtre. Abraham kjente altså enda en mann på over 500 år som ble far, og som kanskje ble det også etter at han selv døde, bare 180 år ung!

Det samme står det om både Arpaksjad, Sjelah og Eber. De ble alle omtrent 450 år gamle, og "fikk sønner og døtre". Etter dem kom Peleg, Re'u,og Serug - han var Abrahams oldefar. De ble omlag 250 år gamle, og "fikk sønner og døtre". Ingen av disse var døde da Abraham var 50 år. En mann på 100 var bare en ungdom!

Og undrer vi oss ikke når vi hører at Sara, som var nesten 70 år da de kom til Egypt, var så vakker at Farao ville ha henne til hustru? Abram fikk lovord på grunn av hennes skjønnhet - en 70-åring! (1.Mos.12.11-16)

Og da de kom tilbake til Kanaan og Abimelek forelsket seg i henne,  var hun over 80 år (1.Mos.17.1), og fortsatt så vakker at Abraham regnet med at Abimelek ville drepe ham for å få henne til hustru (1.Mos.20.11)! Kroppen hadde nok ikke den samme aldringsprosess da som nå, Sara var fortsatt "ung"!

For meg snur hele situasjonen seg litt på hodet i forhold til det vi oftest hører i dag: Hvordan kunne Abraham med sine 100 år tvile på at han kunne bli far, når han kjente flere menn i sin samtid som hadde blitt far i langt høyere alder enn ham selv? Og hvordan kunne han tvile på at Sara kunne bli mor, som var 10 år yngre og fortsatt "farlig" vakker? Faraoer og konger faller vel ikke for gamle skrukkete kjerringer! Nei, jeg synes ikke Abrahams tro var særlig imponerende i dette!

Nå forteller Bibelen oss at Sara "ikke hadde det slik kvinner pleide" (1.Mos.18.11). Men i forhold til alle oldingene på flere hundre år som levde samtidig med dem og ble foreldre, var ikke 90 og 100 år noen alder! Sara hadde problemer med å få barn av andre grunner: "Sarai var barnløs; hun kunne ikke få barn." (1. Mos. 11.30 ) Det var nok andre grunner til at hun var barnløs, for dette ble sagt om henne da hun enda var ung!! 

På grunn av hendelsen med Sara ble det ikke født barn i Abimeleks hus. Da Abraham ba for Abimelek, kunne de få barn igjen (1.Mos.20.17-18). Det synes som den samme helbredelse gjorde Sara fruktbar!

Ismael

Faktisk tvilte Sara så sterkt på at hun kunne bli mor, at hun foreslo at Abraham kunne få barn med tjenestepiken hennes. (1.Mos.16.2) Skikkene angående ekteskap på var helt annerledes på den tiden, så det var ikke noe galt i at han lå med henne. Men det var vantroen som drev ham. For hvis Abraham virkelig hadde trodd at han skulle få en sønn med Sara, så hadde han vel ikke gått med på dette!? Men han lot seg påvirke av sin kones tvil og slo til på tilbudet. Abraham måtte også ha tvilt på at Sara kunne bli mor!

Lo av Guds løfte

Det står så sikkert i Rom.4.18-20: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli.  Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære.

Men hvis vi leser om dette fra GT, må vi klype oss hardt i armen: Er det en selvmotsigelse? 1.Mos.17.16-18: "Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Ja, jeg vil velsigne henne så at hun blir mor til mange folk; konger over folkeslag skal gå ut fra henne." Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa med seg selv: "Kan en mann som er hundre år, få barn, og kan Sara med sine nitti år føde?" Og Abraham sa til Gud: "Måtte du la Ismael få leve for ditt åsyn!"

Abraham lo av Guds løfte. Han trodde ikke på noen sønn med Sara, for han foreslo for Gud at Ismael måtte bli løftessønnen. Det er utrolig at Paulus kan skrive: "Han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin kropp", når det står at Abraham kastet seg til jorden og lo, nettopp fordi han tenkte på sin gamle kropp og at Sara ikke hadde menstruasjon lenger.

Hva er tro?

Paulus forteller at Abraham erkjente omstendighetene. " han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv" Men når han sier: "Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære.", da stusser jeg. Hva slags tro var det, dersom han laget Ismael, lo til Gud og ville at han skulle velsigne Ismael?

Rosenius forklarer i en andakt over dette verset at Abraham kjempet mellom tvil og tro, men at han aldri oppga troen, selv om han i kampen uttrykte sin vantro. Tvilen kommer av den menneskelige fornuften. Men til slutt vant tilliten til Gud over fornuftens vantro, og det ble som Gud hadde sagt.

Gud tillot altså Abraham å uttrykke sin "fornuftige vantro", så lenge han ikke helt slapp den troen som lå under. Kanskje er ordet "håp" bedre her. Rom.4.18: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli."  Selv om han ikke helt klarte å tro, slapp han ikke håpet. Abraham "trodde på håpet".

Da jeg framla dette for en 75 år gammel romersk-Katolsk nonne jeg brevveksler med, understreket hun det å hvile i tillit, og ikke la seg gripe av frykt. Frykt finnes ikke i kjærligheten. Gud vet. Gud forstår. Vår fornuft setter grenser og stengsler for troen. Men håpet kan vi ta vare på. 1.Kor.13.13: "Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." Men håpet er ikke å forakte! 

Det står at håpet er troens opphav: Hebr.11.1: "Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser." Så lenge håpet lever, lever også troen. 

Troen lever i håpet!

Håpet er verdifullt!

Skriften sier mye om håpet. Matt.12.21: "Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp." Apg.26.6: "Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løfte Gud gav våre fedre" Rom.5.5: "Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss." 

For den som sliter med frelsesvisshet står det: Rom.8.24: "For i håpet er vi frelst. Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det han ser?" og Rom.15.13: "Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft." og Ef.1.18: "Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige"

Det ble snakket mye om tro på 90-tallet. Og Jak.1.6 om å tro uten å tvile, ble forkynt på en måte som gjorde at mange av oss følte oss totalt mislykket. Vi maktet ikke å tro uten å vakle! Vi trodde ikke nok, fordi bønnesvarene ikke kom slik vi forventet. Vi ble tynget av skyldfølelse og oppgitthet.

Da er det godt at vi kan overlate troen til håpet! For det er ikke vanskelig å håpe! Men å ha en full overbevisning oppe i vanskelige omstendigheter, kan være vanskelig. 

Håp for oss!

Hele Abrahams liv er et vitnesbyrd om et menneske som vandret med Gud, selv om han var 100% ærlig med sin tvil underveis. Han handlet etter menneskelig fornuft, fikk problemer av den grunn, men ble likevel ført tilbake til Guds plan.

Gud tåler at vi er ærlige, og at vi av og til gjør feil og handler etter våre egne tanker og følelser. Han tåler at vi tviler underveis. Han tåler at vi rister på hodet og ler på grunn av umulige omstendigheter. Han tilgir og glemmer. Bare vi ikke mister håpet!

Tilbake til oversikten

Først utgitt 11.03.03
Sist endret 13.09.03