Ansvarsfraskrivelse
Kristne
mennesker har en tendens til
å fraskrive seg ansvaret for sine
ord og handlinger. Ansvar, straff og skyldJesus tok ikke
på seg ansvaret
for våre liv - det må vi ta selv! Ansvarbetyr å gjøre noe med følgene, at vi selv tar hånd om følgene av det vi gjør . Enten det gjelder å gjøre det som er vår plikt, betale tilbake noe vi skylder, rette opp en skade som er begått, eller gå til personer som har lidd urett på grunn av oss, og gjøre opp det som måtte ha skjedd på en rettferdig måte. Gud har ikke fridd oss fra dette, så langt det står i vår makt Straffkan være nødvendig i samfunnet, for å hindre urett i å bre seg. Den har en oppdragende og preventiv virkning på ugjerningsmenn, og viser den som led overlast at deres situasjon blir tatt på alvor. Men hvis vi tar ansvaret og bekjenner det vi har gjort, vil Jesus ta den straffen vi hadde fortjent! Skyldkan være to ting: Det kan være at "det/den/de" som forårsaket at dette skjedde er skyldige. "Det var hennes skyld!" Vi kan skylde på det ene eller det andre, men ansvaret for resultatet er vårt! For det andre bruker vi "skyld" omtrent som "gjeld". Det er noe vi må betale tilbake, vi skylder noen noe. Skyld er knyttet opp mot ansvar. Men om vi ikke makter å gjøre opp, må vi be om tilgivelse (= ettergivelse). (Matt.18.24-). Uansett er det vårt ansvar å gjøre noe med skylden: Gjøre opp, eller be om tilgivelse! Hun konverterte fra kristen til muslimEn tidligere kollega av meg er norsk kvinne, oppvokst i et kristent hjem. Men så konverterte hun til Islam. Da jeg spurte henne hvorfor, svarte hun omtrent slik : "De kristne går bare til Gud med sine feiltrinn, i stedet for å gjøre opp med de menneskene det gjelder. De tar ikke ansvar for sine liv. Det blir for enkelt!" Hennes begrunnelse gjorde inntrykk på meg. Hun er en meget hyggelig kvinne, som (i likhet med mange andre muslimer) tar avstand fra vold i Islams navn. Hun var en hyggelig kollega som spredte glede og munterhet. Dyktig i arbeidet sitt. Ga elevene tro på seg selv. En slik kvinne du bare må beundre og synes godt om. Hun la vekt på å vise ansvar og være samvittighetsfull i alt hun gjorde! De "kaster det på Herren"Hvor ofte hører vi ikke kristne si: "Jeg kaster mine bekymringer på Herren!" Det høres så riktig og fromt ut. Står det ikke i
Jeg har sett grelle utslag av en misforstått oppfatning av dette. Foreldre som ikke tar ansvar for sine barn, men bare sukker, trekker på skuldrene og sier: "De er håpløse - hører aldri etter! Jeg overlater dem til Herren!" I stedet for å gi dem en oppdragelse, får de fritt spillerom, og opplever foreldrenes manglende omsorg, avvisning og kritikk. De unge søker grenser, men finner dem ikke - de finner bare likegyldige og avvisende foreldre. De unge blir rotløse, og føler seg ikke elsket. Det samme kan gjelde forholdet til ektefelle, jobb, eller andre ansvarsområder. I stedet for å gjøre en innsats for at ting skal bli bra, fortsetter man som før, og bare "kaster på Herren" det man synes er ubehagelig. Jesus sa vi kunne kaste bekymringene på ham - ikke ansvaret! De skylder på SatanEn annen form for ansvarsfraskrivelse, er å skylde på Satan. Det kommer kanskje fra en misforstått tolkning av Rom.7, der man tror at dette kapitlet beskriver et normalt kristenliv,
Nei, dette kapitlet beskriver heller den ugjenfødtes liv, eller kanskje kampen med kjødet. Det er så lett å ha noe å skylde på. Men nettopp dette er det som er Satans verk - at de fraskriver seg ansvar. Det grelleste utslaget av dette hadde vi i "syndfrihetslæren" på 80-tallet, som blandet sammen kjødet og det gjenfødte hjerte. De siterte
Og så trodde de at de ikke kunne synde i kjødet, selv om Johannes helt klart sier at det er mulig i kap.2 v.1. Det som ikke kan synde er jo det gjenfødte hjerte - "den sæd Gud har lagt ned i ham". Dermed trodde de at de bare kunne ture i vei, og skylde på Satan eller på andre menneskers manglende vilje til å tilgi, når det oppstod ubehageligheter. De skylder på demonerJeg har også møtt mennesker som hevder at de er plaget av åndsmakter. Jeg tror på plageånder og andre åndsmakter, men jeg har også evnen til å skille dem. Og enkelte ganger merker jeg at mennesker som sliter med ting på det mentale plan, skylder på demoniske krefter fordi de synes det blir for ubehagelig å ta tak i sider ved livet sitt. Ofte er det bitterhet, utilgivelse, opprør, skyldfølelse, skam og andre indre faktorer som gjør at de kjenner skremmende og ubehagelige følelser, tanker, fantasier og drømmer. Og faktisk er det riktig at demoniske krefter "henger seg på" slike ting. Men da hjelper det ikke bare å drive bort demonene - da må man hjelpe folk til å gjøre opp i livene sine, så vil de demoniske kreftene miste taket og forsvinne av seg selv. Jeg forstår godt at psykologer tar Bibelen fra enkelte pasienter som projiserer sin problemer på åndelige bortforklaringer. Å drive bort demoner som henger seg på slike ting gjør situasjonen sju ganger verre (Matt.12.45). Men hvis vi tar bort roten, vil de forsvinne av seg selv! De skylder på andre"Jeg hadde en så vanskelig oppvekst - du kan ikke vente annet! Det er de andres skyld at jeg er blitt slik." På en måte har mange rett i en slik unnskyldning. De har virkelig et dårligere utgangspunkt enn andre. Men det er forskjell på å forstå og å akseptere deres atferd. Vi kan forstå, og til og med være overbærende, langmodig og tilgivende. Men de må likevel ta ansvar for sine handlinger! De kan ikke bare skylde på andre og leve livet som et offer for andres uforstand! De må ta ansvar for sitt eget liv! Har du hørt noen si: "Unnskyld!" når de har gjort eller sagt noe galt? Jeg forstår hva det betyr i dagligtale, men tenk på hva det egentlig sier: "unnskyld". Ordet betyr å frita for skyld, ansvar eller å forsvare det som skjedde. Det ligger egentlig ingen erkjennelse av å ha gjort eller sagt noe galt i dette ordet. Man ber bare om å bli unnskyldt, fordi man er et stakkars offer for andres påvirkning, så man kan ikke vente noe annet! "Beklager" er et litt bedre ord, for det inneholder i alle fall en erkjennelse av at det var beklagelig. Men tilgivelse hører klart sammen med erkjennelse: "Beklager - det var feil av meg å ..." (1.Joh.1.9). Men jeg har også blitt møtt med: "jeg beklager at du opplevde det slik" da jeg prøvde å snakke med noen som hadde sagt noe sårende til meg. Det var ingen erkjennelse av å ha gjort noe galt, men nærmest en bebreidelse for at jeg ble såret av det som ble sagt! Vedkommende la skylda på meg i stedet for å be om tilgivelse for de sårende uttalelsene. Synden skal ikke unnskyldes eller beklages. Den skal bekjennes! Og selv om årsaken og kanskje skylden for at folk har problemer med sine ord og handlinger ligger på andre, kan ingen si fra seg ansvaret for sine ord og handlinger! Da Adam ble konfrontert med sin synd, svarte han:
Fra tidenes morgen har menneskets første reaksjon på konfrontasjonen med synd, vært å trekke seg unna og skylde på andre. Adam skyldte direkte på Eva, og indirekte på Gud - som ga ham henne! Ut av offerrollenFolk som har problemer på grunn av oppvekst eller vanskelige omstendigheter har lett for å komme inn i en offerrolle der de ser på seg selv som et stakkars offer for ytre omstendigheter. Og på en måte er det forståelig, for kanskje en og hver av oss ville fått problemer under slike omstendigheter.Problemer er bare at de murer seg fast der ved en slik holdning. De forventer på en måte at ettersom andre har påfør dem disse problemene, så må "andre" også komme og løse dem! Men det fungerer ikke slik! Hvis et slikt "offer" skal bli fri, må det ta ansvaret selv! Skylden andre har må de tilgi, men så må de gå inn i et ansvarsforhold til sin egen situasjon og forstå at her er det bare de selv som kan bryte denne offerrollen! Kanskje de til og med må nnrømme sine egne feil under veis, bekjenne dem og be Gud og mennesker om tilgivelse - selv om dette kanskje var bare 1 prosent i forhold til det de har vært utsatt for! Offerrollen er så ødeleggende for et menneskes indre helbredelse og gjenoppreisning, at den må avbrytes! Den som betrakter seg selv som et offer vil bli sittende fast i depresjonens hengemyr! De skylder på Guddommelig ledelseEn annen måte å fraskrive seg ansvar på, er at de sier at de ble ledet av Gud, i stedet for å erkjenne at det var noe de fikk fra sine egne tanker. Læren om å bli ledet av hjertet er sann og viktig, men hvis man ikke klarer å skille Guds indre ledelse fra sine egne dype tanker, normer , følelser og meninger, er man på villstrå. Alle opplever vi en kamp mellom våre normer og våre følelser. Men dette er ikke kampen mellom ånd og kjød - dette er samvittighetens arena, den som veier våre tanker, ord, handlinger og følelser opp mot våre normer. Feilen som begås er at de tror at tanker som kommer "langt innenfra" nødvendigvis er fra Gud. Men det kan like gjerne være egne tanker, normer, ønsker, frykt, følelser, gamle mønstre fra barndommens opplevelser osv. Hvis dette betraktes som "Gud", da har mennesket selv satt seg som gud i sitt eget liv (Les Jes.1413-15). Det jeg prøver å si, er at noen sier at de er ledet av Gud, og dermed kan de ikke klandres for sine ord og handlinger. Dermed legger de ansvaret på Gud i stedet for å ta ansvar selv. Dette er også ansvarsfraskrivelse. Dette er villfarelse. Dette er New Age og nyreligiøsitet sin måte å fungere på. De tror at de er ledet av Gud, men følger bare sine egne tanker og følelser, og villfarelsens ånder. Våre normer og indre tanker må korrigeres av Skriften, av andres tilrettevisning, og gjennom oppriktig bønn og søken etter Guds vilje. Samvittigheten eier ingen sannhet i seg selv - den veier bare våre liv opp mot våre normer. De ber Gud om tilgivelse i stedet for menneskerJesus sier i
Da jeg siterte dette skriftstedet for min tidligere muslimske kollega, svarte hun: "Jo, men det er ikke slik de kristne praktiserer det!" Hun har dessverre altfor rett. Det kostet henne kristentroen, og det vil koste henne frelsen, hvis hun ikke vender om. Det virker som mange kristne vil hoppe over denne befalingen og gå direkte til "alteret". De går forbi sitt ansvar, og tror det er greit hvis de bare har gjort opp med Gud. Det er en form for stolthet. Det er en åndeliggjøring av stoltheten som ikke vil erkjenne feil og be om tilgivelse.
Hvis jeg skylder en venn 100 kroner, kan jeg ikke gå i banken å betale den. Jeg må gå til den vennen jeg lånte pengene av. Like dumt er det å tro at vi kan gå til Gud med ting vi burde gå til mennesker med. De sier at det ikke er nødvendig å be mennesker om tilgivelse.En kristen fornærmet en annen. Den fornærmede prøvde å snakke med den andre om dette, for det gjorde forholdet mellom dem anspent. "Hvis du ble fornærmet, er det ditt problem!" sa han. Han så ingen grunn til å be om tilgivelse, for det var jo den fornærmedes plikt å tilgi uansett! En mann som ble skilt, sa til kona si: "Jeg tilgir deg alt!" Men selv har han aldri erkjent at han gjorde noe feil, aldri bedt henne om tilgivelse for noe, og hun fikk aldri anledning til å snakke ut om ting som var vonde og vanskelige for henne. Hans framtreden virket så from, men var egentlig bare stolthet. Denne læren husker jeg fra tiden da "syndfrihetslæren" ble hevdet i en del miljøer. De lærte at tilgivelsen skulle være så total, at det ikke var nødvendig å be om tilgivelse for noe som helst, verken til Gud eller mennesker. Hva da med dette skriftstedet:
Sykdommer kan være både psykiske og psykosomatiske. Helbredelse handler da om å løse opp i det psykiske ved å snakke ut om ting, bekjenne ting, erkjenne sine feil, be om tilgivelse, og tilgi. For hvem? For hverandre! Bekjennelse som betingelse for renselseI den Gamle Pakt var det slik at Gud velsignet folk bare i den grad de var lydige mot loven. Slik var det også med tilgivelsen. Derfor sa Jesus:
Vi må huske at Jesus sa dette før han hadde sonet alle menneskers synder på Golgata og ropt: "Det er fullbragt!". Derfor var det en betingelse knyttet opp mot det å få tilgivelse, og det var at man først måtte tilgi andre. Nå lever vi etter Golgata, og Jesus har tilgitt oss alle våre synder.
Jesus døde for alle menneskenes synder. Det er bare et spørsmål om å ta imot det! Dette forklarer jeg for deg som føler du sliter med å tilgi andre. Les også mine artikler om Tilgivelse. Men det at Jesus har tilgitt oss, betyr ikke at vi ikke skal bekjenne våre synder for Gud:
Gud setter bekjennelse som betingelse for at tilgivelsen skal rense oss og hjelpe oss med ting vi sliter med. Her siktes det til at hvis vi skal få seier over våre svakheter og la Gud gjøre noe med dem, må vi bekjenne dem og erkjenne at dette var feil av oss, slik at Gud kan slippe til og gjøre sitt verk i oss. Hvis vi holder bekjennelsen og erkjennelsen tilbake, vil denne svakheten fortsette å henge ved oss. Gud trenger vår tillatelse til å gripe inn - og den tillatelsen får han gjennom vår bekjennelse! På samme måte må vi bekjenne synder for hverandre, for at tilgivelse og gjenopprettelse kan skje.
Læren om at vi ikke behøver å bekjenne våre synder for hverandre, er derfor ubibelsk. Jakob, Jesu bror, sier til og med at bekjennelse kan føre til helbredelse. Dette gjelder både psykosomatiske sykdommer og brutte relasjoner. Men hva om noen ikke vil be om tilgivelse for noe galt de har gjort?
Så Bibelen sier oss klart at vi skal gå i rette med dem som ikke vil bekjenne sine synder. Les også mine artikler om Tilgivelse Vanskelige tilfellerMen når er det vi kan gå direkte til Gud med våre problemer og synder da?
Først utgitt 08.10.03 Sist redigert: 17.03.12 |
Hør
artikkelen
Del på FaceBook!