Tungetale:

Frykten for det ukjente:

Ordet "tungetale" vekker ofte mange assosiasjoner og følelser hos folk. Mange har opplevd det som noe skremmende og merkelig, noe de følte var unaturlig eller komisk. Slike reaksjoner er ikke uvanlig, og Paulus sier også at:

1.Kor.14.23: "Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger,
og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro,
vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden?"

Dette er et retorisk spørsmål og svaret er: "Jo, naturligvis vil de det". Tungetale er så spesiellt, at dersom man ikke har kunnskap om hva det er, vil man tro at folk som taler i tunger er gått fra vettet.

Derfor håper jeg at denne undervisningen kan forklare hva det er på en så grundig måte, at ingen behøver å synes at det er noe skremmende eller unaturlig ved det.

En kommunikasjonskanal

Tungetale er som en kanal mellom mennesket og Gud der informasjon flyter mellom hjertet og Gud, uten at vi vet nøyaktig hva slags informasjon som flyter. Vi kan sammenligne med en radio: Tungetale er bærebølgen, den frekvensen som "radioen" stilles inn på. Vi kan også sammenligne det med telefonlinjen som vi snakker over, og som utgjør kontakten mellom de to som kommuniserer.

Når jeg innleder med slike bilder, er det fordi jeg vil unngå den uheldige vinklingen at tungetale er et språk som kan oversettes ord for ord. Det kan også være det, men oftest fungerer tungetalen som en kanal, et middel for å "koble over" fra hode til hjerte. Selve informasjonen som formidles mellom oss og Gud ligger ikke først og fremst i sammensetning av lyder, men i Gud som lytter til hjertet og taler til hjertet.

Det ytre tegnet på at denne kommunikasjonen er i gang, er at vi uttaler lyder med vår munn. Disse lydene kan, og er, ofte gjentakelser av de samme lydbildene. At noen framfører tungetalen med gråt og hulking eller legger stemmen i et høyt og skingrende toneleie, har mer med menighetskultur å gjøre. Mange henger seg opp i at det høres ut som gjentakelser, og det er derfor det er så viktig å forstå at disse lydene er et ytre tegn på at kommunikasjonen er i gang, og ikke et ord for ord språk. Det er her de fleste får problemer.

Lalle

Bibelens ord for tungetale er nemlig "laleo". På norsk har vi et avledet ord som heter "lalle". Og det betyr ganske enkelt å nynne, pludre, eller lage lyder. Det greske ordet brukes også om dyrelåter og fuglesang. Dyrene og fuglene har jo som regel ikke det store vokabularet, men ved å gjenta sine lyder priser de Gud og det livet han har gitt dem. Slik også med tungetalen. Det er pludring og lyder vi lager. Det er ikke noe feil med det. Det er nettop det ordet betyr.

Så nå håper jeg at jeg har evnet å klarlegge at tungetale slett ikke behøver å ligne på noe språk, men heller kan være gjentagende lyder av ulike slag. Like så ulikt som dyrenes lyder er, kan tungetalen høres ut fra person til person, og alt kan være like riktig.

To hovedfunksjoner:

For å komme videre skal vi nå se på tungetalens to hovedfunksjoner. Den ene er informasjon fra vårt hjerte til Gud, og det andre er informasjon fra Gud til oss.

1: Bønn fra oss til Gud:

Vanligvis ber vi med egne ord (1.Kor.14.15). Det er greit. Men av og til føler vi at vår forstand og evne til å vite hva vi skal be om kommer til kort. Paulus uttrykker det slik:

Rom.8.26: "Og her kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet.
For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det.
Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord."

Det er når vi kjenner noe i vårt hjerte som vi ikke helt klarer å finne ord for, at vi trenger tungetalen. Når vi så ber i tunger bruker Ånden dette som en kommunikasjon mellom vårt hjerte og Gud, slik at Gud hører vårt hjerte. Vi skjønner ikke selv hva vi ber om, men denne dype, ubeskrivelige følelsen i hjertet formidles til Gud gjennom tungetalen.

Noen påstår at folk som taler i tunger tror de er bedre kristne enn de som ikke gjør det. Da har de ikke skjønt hva tungetale er. Tungetale er nettop en hjelp fordi vi ikke klarer å sette ord på våre følelser og tanker. Det er vel ikke noe skryte av!? Det er vel heller litt ydmykende - eller hva?!

Dersom vi leser ett vers videre der vi slapp, står det:

Rom.8.26: "Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil;
for det Ånden ber om for de hellige er etter Guds vilje"

Den informasjonen som formidles til Gud gjennom tungetalen er altså alltid etter Guds vilje. Tungetale er derfor den mest perfekte form for bønn. Slik bønn får alltid bønnesvar, står det i

1.Joh.5.14-15: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om."

Altså: Først går Den Hellige Ånd inn i dypet av vårt hjerte og ser hva vi tenker, vil og føler. Deretter vet han hva som er Guds fullkomne vilje i den saken. På dette grunnlaget overfører han denne fullkomne viljen via vår tungetale til Gud. Og fordi bønnen er etter hans vilje, kan ikke Gud annet enn å si "Ja" til svar. Derfor er det betryggende å be i tunger.

Denne funksjonen ved tungetalen gjør at vi blir oppbygd i vår ånd av å be i tunger (1.Kor. 14.4). Vi har lengsler i hjertet som besvares der og da, riktignok uten at vi selv skjønner hva som skjer, men de positive bønnesvarene gjør at vi får nye krefter, nytt mot, ny innsikt og klare tanker om ting vi før kanskje ikke kunne skjelne.

Men slik bønn i tunger behøver slett ikke bare gjelde oss selv. Når vi ber for andre kan vi også be i tunger, og be om ting vi ikke vet eller skjønner i den situasjonen vi ber for. Under slik bønn kan det derfor komme budskap, kunnskap og visdom om situasjonen.

Lovprisning og takk
Vi kan også be i tunger når vi ikke klarer å uttrykke vår takknemlighet til Gud. Da kan vi be eller synge i tunger og bare forestille oss at vi står foran hans trone i himmelen og synger og tilber ham. Ord blir ofte for fattige når vi vil uttrykke kjærlighet og takknemlighet, og da er tungetalen et godt hjelpemiddel.

2: Budskap fra Gud til oss.

Når vi nå skal se på den andre hovedfunksjonen av tungetale, deler vi emnet.. Gud formidler budskap til oss i tunger på to ulike måter. Forskjellen er så stor, at vi må dele det opp:

A: Et kjent språk
Gud kan tale gjennom mennesker med et språk mottakeren forstår, men som den som taler det ikke kan. Den som taler tror han taler uforståelige lyder i tunger, mens den som hører dette hører det på sitt morsmål. Det var dette som skjedde på Pinsedag der det var folk fra ulike nasjoner tilstede, vi leser i

Ap.Gj.2.7-8: "Er de ikke galileere, alle disse som taler?
Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?"

Det finnes utallige historier i dag også hvor mennesker har blitt ledet av Gud til å gå bort til noen og tale i tunger til dem. Og etter en stund har de andre snakket tilbake på et språk den som talte i tunger ikke kunne forstå. Det er ikke rart at slike episoder skaper forvirring, for den som nettop har hørt et annet menneske snakke flytende på sitt eget språk kan vanskelig forstå at denne personen ikke skjønner et ord tilbake.

Oftest er slike budskap direkte tale inn i denne peronens liv, eller vitnesbyrd om Jesus. Denne formen for tungetale er nokså sjelden, men meget effektiv når den opptrer.

B: Budskap som skal tolkes.
Bønn fra oss til Gud trenger naturligvis ikke tolkes. Gud trenger ingen tolking, og vi får ikke vite nøyaktig hva som sies. Når det gjelder budskap fra Gud til oss derimot, skal det alltid tolkes. Dersom det ikke er noen som får en tydning på det som blir sagt, skal man stoppe der. Tungetale til en forsamling har ingen hensikt dersom den ikke er i et språk noen kan forstå, eller at det ikke tolkes (1.Kor.14.27-28).

1.Korinterbrev kapittel 14 kalles "tungetalekapittelet" i bibelen. Der står den mest samlede undervisningen om tungetale som finnes. Når man leser dette kapittelet må man imidlertid være klar over at det omhandler både bønn til Gud i tunger, som ikke skal tydes, og budskap fra Gud, som skal tydes. Dersom man ikke skjønner det, kan det som står der virke forvirrende og selvmotsigende.

Ikke alle har denne gaven å komme med et budskap i tunger. (1.Kor.12.30). Men det kan se ut som alle kan få gaven å be i tunger til Gud. Gaven å komme med budskap i tunger er en av de 9 overnaturlige nådegavene som omtales i kapittel 12, men bønn i tunger slik det står beskrevet i kapittel 14, tror jeg alle kan få (Mark.16.17 - Ap.gj.19.6 - 1.Kor.14.5)

Vi kan ikke behandle dette enmet uten også å nevne gaven til å tyde et budskap som kommer. Det er en annen av de 9 gavene det står om i kapittel 12. Den fungerer slik at etter hvert som budskapet i tunger kommer, er det en annen person som får klarhet fra Gud i hva det betyr. Det behøver ikke å komme som et ord for budskap, men som tanker, som stikkord, som bilder eller påminnelse om bestemte skriftsteder. Den som tyder frambringer ofte dette innholdet med sine egne ord, derfor kan to som får tydning av samme budskap kanskje uttrykke seg litt forskjellig, men innholdet i budskapet vil være det samme.

Ulik lengde på budskap og tydning
Tydning av budskap i tunger ligner mye på det vi kaller profetisk budskap, enda en av de nevnte 9 gavene. Dersom den som tyder også har denne gaven, kan det være at tydningen virker litt lengre enn det budskapet som kom i tunger, fordi det kommer profetiske budskap i tillegg til tydningen.

Men det kan også være at den som kommer med budskapet av og til fletter inn bønn i tunger til Gud underveis, og disse bønnene skal ikke tolkes. Derfor kan det også hende at tolkingen kan virke kortere enn det budskapet som kom i tunger.

Derfor skal vi ikke henge oss opp i at budskap og tydning synes å ha ulik varighet.

Manus fra:

Tilbake til oversikten