Sorg

Sorg er normalt, naturlig og sunt. Det er når sorgen stopper opp i en fase, eller at man prøver å hoppe over en fase, at den kan bli usunn og man trenger hjelp til å komme videre!

Tap = Sorg!

All sorg handler om tap:
Tap av elsket person ved død, flytting, konflikt, skilsmisse, barn som gifter seg osv.
Tap av trygghet ved oppsigelse, økonomiske problemer, trusler eller andre problemer.
Tap av yteevne ved sykdom, skade, ulykke, handikapp, aldring, slitasje osv.
Tap av etterlenget mål, drøm, håp, ønske, forventning, som legges i grus eller er passert.
Tap av frihet ved kjæreste, ekteskap, barn, jobb, forpliktelser (motstridende følelser)
Tap av aktelse ved aldring, feil man har gjort, falske rykter, tap av posisjon/verv/jobb.
Tap av velvære, ved at uønskede og ubehagelige situasjoner eller personer omgir oss.
Osv.........

Hvis man klarer å identifisere hva man har tapt, så er det mye enklere å bearbeide sorgen. En diffus nedstemthet kan ofte få en forklaring hvis man klarer å identifisere noe man har tapt! Husk at ett tap ofte kan medføre flere: Tap av jobb kan medføre tap av økonomisk trygghet, tap av kolleger (=venner), tap av aktelse, kanskje tap av bosted, diverse goder, trygge rutiner osv.

Sorgens faser:

Selv om "vanlig" sorg ofte følger et visst reaksjonsmønster, kan noen ha ulik utvikling. Varighet kan variere, og noen faser kan utebli ved lettere sorgtilfeller. Ikke vær for opptatt av hva som er "rett". Men spør:

Her jeg låst meg fast i noen av disse fasene?
Har jeg fortrengt eller "hoppet over" noen av disse fasene?

1: Fornektelse / sjokk

Ved alvorlig og uventet tap, kan budskapet først bli oversett eller overhørt:
"Nei, han skulle jo komme hjem klokken 4".

Budskapet må gjentas inntil det trenger gjennom blokkaden. Noen ganger må man bare være der og ta pauser. Det kan være at vedkommende trenger tid på å uttrykke reaksjonen.

Et generelt råd jeg hørte om folk i akutt sjokk, er at vi da ikke skal spørre dem hva de føler eller hvordan de har det. Men vi skal spørre hva de trenger og om nødvendig hva som skjedde. Kun det konkrete.

2: Protest

Så kommer gjerne den mest dramatiske fasen. Sinnet, raseriet, protestene, bebreidelsene, beskyldningene mot seg selv og andre. Det er viktig å ikke stoppe eller argumentere imot - bare gjenta kjensgjerningene og være tilstede og hindre ytterligere skade.

Hvis protestfasen blir for lang, blir det gjerne bitterhet og uvennskap. Pass på at ingen viktige avgjørelser blir tatt i denne fasen, hvis det da ikke handler om å anmelde straffbare forhold, eller å få en person i sikkerhet fra overgrep eller annen fare. Dette er også for tidlig til å snakke om tilgivelse eller at Gud kan vende noe til det gode. Det bør vente til forsoningsfasen.

(Se egen artikkel om Hvorfor tillater Gud?)

3: Forhandlinger

Det er ikke uvanlig at de sørgende begyner å forhandle, spesielt hvis det finnes håp om at det som skjer kan gjøres om. Slik som skilsmisse, nedlagt arbeidsplass o.l.

Faren i denne fasen er at det kan gis urimelige løfter som forhandlingsmiddel. Pass på at urimelige løfter ikke blir gitt, eller sørg i alle fall at det avtales at dette må tas opp på et senere tidspunkt. Folk kan også finne på å gjøre det utroligste for å bevege Gud til å gjøre mirakler. Dette er vanskelig å takle. Prøv med å si at: "Ja, kanskje Gud gjør det, men inntil da må du forholde deg til ting slik de er!"

4: Resignasjon

Når så realiteten er gått opp for en, og forhandlingene ikke ga resultat, så kommer gjerne resignasjonen, eller kall det "sunn depresjon". Det er en viktig fase! Den er viktig for at virkeligheten skal sige inn og gå opp for en. Denne fasen kan ofte svinge tilbake i protest og forhandlinger, for så å gå over i resignasjon igjen.

Faren i denne fasen er hvis den blir for lang. Avhengig av sorgens alvor og personens personlighet, er det vanskelig å si hva som er "normalt". Men man merker når personen "går i sirkler".

Hjelpen man bør gi i denne fasen, er å veksle mellom tilstedeværelse og atspredelse. Finne på noe helt annet. En tur i skogen, gå på kino, foreta en reise osv. Og så etter hvert begynne å oppmuntre til forsoning og nyorientering.

Det kan også være riktig og viktig å begynne å gjenoppta et mest mulig normalt hvardagsliv her. Gå tilbake i jobb, helt eller delvis. Gjenoppta trening og andre aktiviteter man drev med før sorgen kom. Oppmuntre også til å delta i begravelse og minnesamvær. Ikke la sorgen frata personen en så ugjenkallelig opplevelse! Snakk heller med legen om et lettere beroligende middel.

Det er når denne fasen blir for lang, at man snakker om usunn depresjon (Klikk linken for egen atrikkel). Det er en mer varig følelse av å være låst av omstendigheter man ikke kan forandre. Man kommer ikke videre til forsoning med situasjonen eller ser ikke muligheten for å tilpasse seg de nye omstendighetene.

5: Forsoning

Sakte men sikkert, ofte samtidig med resignasjonen, vil det komme en erkjennelse av at den nye situasjonen er kommet for å bli. Man slutter å kjempe mot det umulige. Man innser at man må leve videre med den nye situasjonen. Man innser at selvmedlidenheten bare gjør livet verre. Dette er den mest kritiske fasen, for man vender blikket fra fortiden til framtiden. Man bryter depresjonens favntak og tar tak i livet!

Hjelpen man bør gi her, er først og fremst å ikke si at de skal "godta", men "forsone seg" med det som har skjedd. Man skal ikke forlange at det skal oppleves som "godt" eller "akseptabelt", men som "ugjenkallelig/uforanderlig". Man må innse at det er bortkastet energi å kjempe mer mot det, være deprimert, bruke krefter på protest eller anklager. Slik er det, og slik blir det! Dette er fasen hvor man snakker om tilgivelse og at Gud kan få noe godt ut av enhver situasjon, Rom. 8.28..

Man snakker om å "gå ut av offer-rollen". Slutte å se på seg selv som et "offer" for omstendigheter, selv om man kunna ha grunn til det. Å skylde på andre og synes synd på seg selv løser ingen ting. Man må innse at man må ta ansvar for sitt eget liv, og selv ta initiativ til å komme videre.

(Se egne artikler om Forsoning og tilgivelse)

6: Nyorientering

Når erkjennelsen av tingenes tilstand er på plass, så er det på tide å tenke framover. Hva kan gjøres for at livet videre skal bli mest mulig tilpasset den nye situasjonen?

På dette tidspunkt kan viktige avgjørelser tas. Bytte av jobb, flytting, skilsmisse osv. Inntil man er forsonet med at dette er en varig tilstand som ikke kan forandres, bør ikke viktige og varige avgjørelser tas. Forsoning og nyorientering kan gå hånd i hånd, som en flyt ut av resignasjonen og deresjonen.

(Se artiklene om: Gud vender alt til det gode , Viljens makt og Gleden i Herren)

7: Dagliglivet fortsetter

Dette er egentlig ikke en del av selve sorgen, men tegnet på at sorgen er gjennomarbeidet - i alle fall i denne omgang.

Det er viktig å forstå at sorgen kan komme tilbake igjen. Når lignende ting skjer omkring en, på bestemte minnedager eller bare helt uten forklaring. Dette vil kanskje vare resten av livet. De som gifter seg med enkefolk eller fraskilte, bør forstå at dette er ting de må regne med i sitt nye forhold. Det må ikke møtes med kritikk eller sjalusi, men med forståelse.

Medgåer

Jeg liker ikke ordet "sjelesorg", selv om det ofte handler om en sorgprosess. For det er sjele-omsorg det handler om. Jeg liker bedre ordet "medgåer", for vi tilbyr noen å gå sammen med dem gjennom det vonde. Vi kan bare være der, og komme med trøst og råd om hvor veien kan og bør gå videre.

Min hensikt med dette nettstedet er å tilby folk "ei hand å holde i". Noen å lufte opplevelser og følelser for. Noen å spørre om råd og reaksjoner på tanker. Å være en som kan lytte, uten at du behøver å møte oss på gata eller i din omgangskrets.

Alle får lov til å være anonyme, men vi synes også det er fint å få vite litt mer om dem jeg skriver med.
Når jeg sier "vi" så mener jeg min kone og meg, for vi står sammen om dette.

Først lagt ut: 28.12.09

Sist redigert: 12.03.11

Til oversikten